Tiltakende våpenkappløp

Russland har et omfattende og svært ambisiøst våpenprogram som omfatter testing og utvikling av både strategiske og ikke-strategiske våpen. I sin årlige tale til nasjonen i 2018 annonserte president Putin at Russland utvikler en rekke nye våpensystemer som svar på USAs satsing på missilforsvar. Russland har videreført alle disse programmene, og noen av våpnene er ferdig utviklet og satt i operativ tjeneste, mens andre fortsatt krever flere år med utvikling og testing. Det mest fremtredende fra 2024 er likevel utviklingen i retorikken rundt landets ikke-strategiske kjernevåpen.

Ikke-strategisk kjernevåpenretorikk

Russland har betydelig flere ikke-strategiske kjernevåpen enn de andre kjernevåpenstatene. Dette omfatter kjernevåpen for land-, sjø- og luftstyrker, i tillegg til kjernevåpen for luft- og missilforsvar. Russland oppbevarer ikke-strategiske kjernevåpen i flere titalls kjernevåpenlagre over hele landet.

Russland øver jevnlig de ikke-strategiske kjernevåpenstyrkene, men har tradisjonelt gjort dette uten å omtale øvelsene offentlig. Sommeren 2024 brøt Russland med dette ved å omtale og publisere videoer fra en slik øvelse. Med mål om å avskrekke Vesten generelt og vestlig støtte til Ukraina spesielt minner Russland med retorikken både hjemlig og vestlig publikum om Russlands ikke-strategiske kjernevåpenkapasitet.

Bruk av mellomdistansemissilet Oresjnik for avskrekking

Russland skjøt i november 2024 et Oresjnik ballistisk mellomdistansemissil (IRBM) med 36 små, konvensjonelle stridshoder mot Ukraina. Missilet er ikke nytt, men dette var første kjente bruk av Oresjnik, og første operative bruk av en IRBM noensinne. Missilet er vesentlig dyrere enn de andre missilene Russland bruker mot mål i Ukraina. Det store antallet stridshoder gir god gjennomtrengningsevne mot luftvern, men det tilfører ikke betydelig mer ildkraft. Formålet med å ta missilet i bruk var å styrke Russlands eskaleringskontroll og avskrekking mot Vesten. Missilet har rekkevidde til å nå mål i hele Europa fra Russland.
 

Kina har fremdeles vesentlig færre kjernefysiske stridshoder enn Russland og USA, men beholdningen har vokst og vil fortsette å vokse raskt. De landbaserte kjernevåpnene er ryggraden i Kinas strategiske avskrekking, men Kina videreutvikler også evnen til å levere kjernevåpen fra sjøen og luften. Utviklingen innebærer at Kina ikke lenger praktiserer minimumsavskrekking.

Kina har bygget og begynt å utstyre 300 nye siloer med interkontinentale ballistiske missiler som bærer kjernefysiske stridshoder. Siloene er sårbare i et innledende kjernevåpenangrep. Samtidig har disse silobaserte kjernevåpnene kort klargjøringstid og er dermed egnet til førsteslagsbruk og til å umiddelbart gjengjelde et kjernevåpenangrep.

Kina utvikler nye strategiske ubåter og bombefly for å styrke evnen til å avfyre kjernevåpen også fra sjøen og luften. Spredningen av kjernevåpenstyrken på flere leveringsplattformer på land, under sjøoverflaten og i luften øker fleksibiliteten og reduserer sårbarheten i Kinas kjernevåpenstyrker.

I tillegg til de langtrekkende, strategiske kjernevåpnene, utvikler Kina avanserte konvensjonelle våpen og kjernevåpen med regional rekkevidde egnet for taktisk bruk. Kina investerer særlig i våpensystemer som er egnet til å trenge gjennom regionale missilforsvarssystemer, herunder manøvrerbare og uforutsigbare hypersoniske glidefarkoster.