Etterretning og sikkerhet i Norge

«De hemmelige tjenestene»

I nyere tid starter Norges etterretningshistorie med unionsoppløsningen i 1905 og gjenopprettelsen av Norge som en suveren stat. Lenge besto Norsk etterretningsvirksomhet hovedsakelig av militær etterretning på taktisk nivå. Det var først under andre verdenskrig, i eksil i London, at regjeringen etablerte et eget norsk etterretningsvesen. (Les mer om Etterretningstjenestens historie her)

Hovedformålet med norsk etterretningsvirksomhet er å bidra til å beskytte Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser, herunder å forebygge, avdekke og motvirke utenlandske trusler mot Norge og norske interesser. I dag finnes det tre tjenester i Norge med nasjonalt mandat om å verne rikets sikkerhet, kjent som etterretnings-, overvåkings og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene), eller de «hemmelige tjenestene». Disse tre består av Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Hver organisasjon har sine respektive mandat og arbeidsoppgaver:

Etterretningstjenesten (E-tjenesten) er Norges nasjonale utenlandsetterretningstjeneste. Tjenesten er underlagt forsvarssjefen, men arbeidet omfatter både sivile og militære problemstillinger. Spennet i hvilke oppgaver Etterretningstjenesten løser, er stort, og oppgavene varierer avhengig av den til enhver tid gjeldende situasjon. Hovedoppgaven er å varsle om ytre trusler mot Norge og prioriterte norske interesser, støtte Forsvaret og forsvarsallianser Norge deltar i, og understøtte politiske beslutningsprosesser med informasjon av spesiell interesse for norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Etterretningstjenestens oppgaver er uttømmende regulert i e-loven, som er utformet med henblikk på at Etterretningstjenesten er en utenlandsetterretningstjeneste som ikke har politioppgaver i sin portefølje. En av de mest sentrale begrensningene i loven er et forbud mot å benytte inngripende innhentingsmetoder overfor personer i Norge. På nærmere bestemte vilkår kan det gjøres unntak fra forbudet, blant annet kan Etterretningstjenesten benytte innhentingsmetoder overfor utenlandske og statsløse personer i Norge som opptrer på vegne av fremmed stat eller statslignende aktør. 

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er Norges nasjonale innenlandske etterretnings- og sikkerhetstjeneste og har som oppgave å hente inn og analysere informasjon om straffbare forhold som kan true nasjonens indre sikkerhet, samt å treffe tiltak mot disse. Tjenesten er organisert som en særskilt polititjeneste direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet i andre spørsmål enn påtalemessige forhold. PSTs primærfunksjoner er å forebygge, avdekke og etterforske overtredelser og forbrytelser mot statens sikkerhet og selvstendighet, forbrytelser mot statsforfatningen og statsoverhodet, samt brudd på sikkerhetsloven. PST skal videre forebygge og etterforske ulovlig fremmed etterretning, spredning av masseødeleggelsesvåpen og overtredelser av eksportkontrolloven, i tillegg til terrorhandlinger, sabotasje og politisk motivert vold.

Kontraetterretning er en virksomhet som faller inn under etterretningsdefinisjonen. Det er en aktørrettet virksomhet med det formål å identifisere og motvirke etterretningsvirksomhet, sabotasje eller undergravingsvirksomhet i Norge fra, eller på vegne av, fremmede etterretningstjenester eller organisasjoner. PST har det nasjonale ansvaret for kontraetterretning i Norge i fredstid, regulert gjennom politiloven. Ved utøvelsen av sine oppgaver har PST fullmakt til å nytte tvangsmidler i forebyggings- og etterforskningsøyemed, og har dermed mulighet til å motvirke ulovlig etterretning i Norge. Etterretningstjenesten og PST samarbeider nært med hverandre om grenseoverskridende trusler og andre områder av felles interesse innenfor rammen av de respektive tjenesters oppgaver og overordnede rettsgrunnlag. Etterretningstjenestens samarbeid med PST er regulert i e-loven og i Instruks om samarbeidet mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste av 2006. I Forsvaret er det kun Etterretningstjenesten som utfører kontraetterretning i rammen av sitt lovverk. Forsvarets øvrige avdelinger gjennomfører sikkerhetstjeneste[1]. Sikkerhetsrapporter må deles med alle relevante parter for å etablere og vedlikeholde et helhetlig og samlet nasjonalt etterretnings- og sikkerhetsbilde.

Internasjonalt samarbeid

Norges geopolitiske posisjon og trusselbildet mot Norge understreker viktigheten av et tett internasjonalt etterretningssamarbeid med våre allierte. Norge er derfor tett integrert i Natos militære struktur og har et omfattende samarbeid med en rekke medlemsland, også innenfor etterretning. Etterretning er prinsipielt et nasjonalt ansvar og anliggende, og etterretningssamarbeidet i Nato er derfor helt avhengig av nasjonenes bidrag. Alliansen har noen egne etterretningsorganisasjoner som innhenter, analyserer, vurderer og formidler etterretningsprodukter, men har få egne innhentingskapasiteter.

Medlemslandenes evne og vilje til å dele etterretning er derfor kritisk for alliansens funksjon, både under rutinemessige operasjoner og i krise. For å sikre kvalitet i samarbeidet og dermed bedre forutsetningene for å møte felles utfordringer medlemslandene står overfor, vektlegges utviklingen av felles doktriner, terminologi, taktikk og prosedyrer.

Norge samarbeider på etterretningssiden også utenfor rammen av Nato. Bilateralt og multilateralt samarbeid med utvalgte nasjoner er avgjørende for at norsk etterretning skal kunne løse sitt oppdrag og levere rettidig, pålitelig og relevant beslutningsstøtte. Slikt samarbeid er helt nødvendig for å motarbeide overnasjonale trusler som for eksempel terrorisme. I denne sammenheng er det mange utfordringer, for eksempel må den etiske, teknologiske og konseptuelle utviklingen være synkronisert og avstemt med våre viktigste partnere. All etablering av nye samarbeid med bi-/multinasjonale etterretnings- eller sikkerhetstjenester skal forelegges Forsvarsdepartementet for godkjenning i henhold til lov om Etterretningstjenesten § 2-5. For Etterretningstjenesten er internasjonalt samarbeid og informasjonsutveksling regulert i kapittel 10 i samme lov.

Kontroll og styring

Av suverenitetsmessige grunner og av hensyn til demokratisk styring er det avgjørende at nasjonal etterretning er underlagt nasjonal kontroll. Dette innebærer blant annet at kommandoen over Etterretningstjenesten eller etterretningselementer i Forsvaret helt eller delvis ikke kan overføres til en annen stat eller internasjonal organisasjon – med mindre det skjer som ledd i en norsk suveren beslutning, for eksempel deltakelse i en internasjonal militær operasjon med folkerettslig mandat. En annen følge av prinsippet er at det må sikres nasjonal kontroll med hvilken informasjon som gjøres kjent for utenlandske samarbeidspartnere. Utlevering av informasjon som ledd i internasjonalt samarbeid skal – i tillegg til å være under nasjonal kontroll – være i Norges interesse.

Etterretningsvirksomhet er underlagt flere kontrollordninger som har til hensikt å sikre Stortinget og regjeringen innsikt i og kontroll med virksomheten. Stortinget informeres blant annet om Etterretningstjenestens virksomhet gjennom en årlig orientering for Stortingets president, der også leder og nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen, samt riksrevisor er til stede. I tillegg kontrolleres virksomheten av:

Stortingets kontrollutvalg for etterretnings, overvåkings-og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget), som er det parlamentarisk oppnevnte kontrollorganet. Det har som oppgave å sikre at virksomheten i de tre EOS-tjenestene Etterretningstjenesten, PST og NSM skjer innenfor de rammer som er fastlagt, og gjennomfører inspeksjoner flere ganger hvert år. Utvalget kan også føre kontroll i øvrige deler av Forsvaret. I EOS-kontrolloven er Etterretningsbataljonen i Hæren, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Forsvarets spesialstyrker særskilt nevnt.

Koordineringsutvalget for Etterretningstjenesten (K-utvalget) fungerer som Etterretningstjenestens forvaltningsmessige styringsorgan og kontrollerer tjenestens budsjetter, planer, personellrammer, regnskaper og større materiellanskaffelser. I tillegg revideres Etterretningstjenestens regnskap av Riksrevisjonen, på lik linje med all annen statlig virksomhet. K-utvalget ledes av departementsråden i Forsvarsdepartementet.

I tillegg til EOS-utvalgets kontroll har Forsvarsdepartementet styring og kontroll med Forsvarets etterretningsvirksomhet. Forsvarsministeren har på vegne av regjeringen konstitusjonelt og parlamentarisk ansvar for denne virksomheten og utøver sin styring og kontroll dels direkte overfor Etterretningstjenesten og dels gjennom forsvarssjefen som kommandomyndighet.

Etterretningsvirksomhet og norsk lov

Etterretningstjenestens rettslige rammer følger av lov av 19. juni 2020 nr. 77 om Etterretningstjenesten (e-loven). Loven omfatter Etterretningstjenestens formål, oppgaver, overordnede styringsmekanismer, metoder, nasjonalt og internasjonalt samarbeid, informasjonsutveksling og behandling av personopplysninger. E-loven regulerer Etterretningstjenestens etterretningsvirksomhet. Deler av Forsvaret for øvrig driver også etterretningsvirksomhet, både nasjonalt og i operasjoner i utlandet, men virksomheten er da begrenset til å støtte militært planarbeid og militære operasjoner. E-loven gjelder ikke for disse. I operasjoner i utlandet må etterretningsvirksomhet skje med hjemmel i og innenfor rammen av operasjonens mandat og engasjementsregler, i tillegg til de juridiske rammene som alminnelige folkerettslige og nasjonalrettslige regler setter.

I Norge må også Forsvarets etterretningsvirksomhet utenfor Etterretningstjenesten skje innenfor rammen av norsk lov, herunder legalitetsprinsippet. Det vil si at inngripen i borgeres rettssfære må skje med hjemmel i lov. Produksjon av grunnleggende etterretninger, opprettholdelse av situasjonsbevissthet og annet som ikke innebærer behandling av personopplysninger eller annen informasjon belagt med særlig rettsvern, kan gjennomføres som del av Forsvarets samfunnsoppdrag og funksjon uten spesifikk lovhjemmel.

Tidvis vil etterretningspersonell måtte ta stilling til etiske problemstillinger som ikke er spesifikt regulert av lovverk. Selv om det ikke finnes noen oppskrift på avveiing av slike etiske betraktninger, vil en del etiske prinsipper i praksis likevel være nedfelt i lov. Basert på internasjonale og nasjonale bestemmelser, herunder menneskerettigheter, norsk lov og gjeldende etiske retningslinjer, er det utarbeidet etiske prinsipper. For utøvende etterretningsvirksomhet i Etterretningstjenesten og Forsvaret for øvrig gjelder følgende prinsipper:

• Det skal ligge et legitimt etterretningsbehov til grunn for all etterretningsvirksomhet, og all innhenting, både fordekt og åpen, skal fokuseres på det som er relevant for å ivareta etterretningsbehovet.
   
• Etterretningsvirksomheten skal vurderes opp mot mulige konsekvenser for enkeltmennesket og mot politiske eller operasjonelle implikasjoner.
   
• Metodene som benyttes, skal være nødvendige og proporsjonale sett opp mot sannsynlig etterretningsutbytte av virksomheten.

Du kan lese mer om E-loven og regulering av Etterretningstjenesten her.

1. Deler av Forsvarets utøvelse av sikkerhetstjeneste vil falle inn under Natos definisjon av kontraetterretning, men selv om deler omfavnes av definisjon betyr ikke det at Forsvaret definerer aktiviteten som kontraetterretning nasjonalt.