Russland

Fortsatt spent mellom Russland og Vesten
 

Vestens våpenstøtte er avgjørende for Ukrainas evne til å forsvare seg mot Russlands aggresjon og utgjør den viktigste faktoren for krigens utvikling i 2025. Russland forsøker derfor å avskrekke vestlig støtte med fysiske og digitale sabotasjeaksjoner, samt trusler om bruk av kjernevåpen. Selv om Russland med dette viser vilje til å utfordre Vesten, ønsker Moskva å unngå en direkte militær konfrontasjon med NATO.

Dersom våpenstøtten øker og Ukraina lykkes med den krevende oppgaven det er å opprettholde tilstrekkelig tilgang på stridende personell, kan krigen utvikle seg i Ukrainas favør inn mot 2026. Russland vil svare med økt risikovilje og utvidet virkemiddelbruk mot Ukrainas vestlige støttespillere for å forhindre og svekke oppslutningen om vestlig våpenstøtte. I tillegg til trusler myntet på den vestlige befolkningen, vil Russland kunne rette sabotasjeaksjoner mot både våpenleveranser og kritisk infrastruktur. Slik virkemiddelbruk kan også ramme Norge.

En avslutning av krigen på russiske premisser vil styrke Moskvas tro på militærmakt som utenrikspolitisk virkemiddel, og Russland vil kunne gjenoppbygge og anvende landets militærmakt også andre steder. Stater i Russlands nærområde som står utenfor NATO, vil være mest utsatt for russisk militært press.

Krigen i Ukraina tærer på Russland
 

Krigen har rast i Ukraina i snart tre år. Den har kostet Russland dyrt, og langt mer enn Moskva hadde forventet, både økonomisk, militært og sikkerhetspolitisk.
 

Svekket økonomi

Russland hevder at den russiske økonomien er sterk og håndterer krigen og dens ringvirkninger godt. Realiteten er en helt annen. Russlands økonomi er under sterkt press og stadig mer sårbar. Krigen har svekket den russiske økonomien vesentlig, og Russland finansierer den ved å uttømme sektorer og budsjettposter som understøtter befolkningens levestandard og velferd. Russland forsøker å skjule dette for befolkningen og omverdenen ved å fjerne offentlighetens tilgang til makroøkonomiske tall. Justert for inflasjon har Russland negativ BNP-utvikling og en økonomi i resesjon. Russlands rådende budsjettpolitikk er ikke bærekraftig, og faren for økonomisk destabilisering øker.

De militære utgiftene har økt kraftig under fullskalakrigen i Ukraina. Russlands offisielle, føderale statsbudsjett for 2025 legger opp til 25 prosent økning i militære utgifter. Samlet sett legger budsjettet opp til at bevilgningene til militæret og innenrikssikkerhet vil utgjøre omtrent 41 prosent.

De svært høye militære utgiftene og vestlige sanksjoner har lagt betydelig makroøkonomisk press på Russland. Høy etterspørsel, høy inflasjon, høy gjeld, betydelig mangel på arbeidskraft, fallende handelsoverskudd og en svekket valuta preger økonomien. Ved å forsøke å produsere mer enn det tilgjengelige ressursgrunnlaget tillater, skaper Russland ubalanse og flaskehalser i økonomien. Dette forverrer svakheter som ineffektiv produksjon, korrupsjon og lavt innovasjonsnivå, og gjør økonomien sårbar for økonomiske sjokk.

Russiske myndigheter manipulerer økonomiske data for å skape inntrykk av at Russland bærer krigens økonomiske kostnader godt, at sanksjonene ikke biter og at økonomien er i vekst. Dette skal bidra til innenrikspolitisk stabilitet og oppslutning om krigen, undergrave det vestlige sanksjonsregimet og fremme investeringer fra Russlands partnere, særlig Kina og India.

Svekket sikkerhetspolitisk posisjon

Russlands sikkerhetspolitiske posisjon er betydelig svekket. Sverige og Finland er blitt medlemmer og har styrket NATO. Det økonomiske samarbeidet med Kina er avgjørende for Russlands evne til å finansiere krigføringen i Ukraina. Krigen har dermed gjort Moskva mer avhengig av Beijing. Russland har også mistet innflytelse i Sentral-Asia og Kaukasus. Bashar al-Assad-regimets fall i Syria er et strategisk nederlag for Kreml. Russland har tapt sin viktigste regionale støttespiller og mistet innflytelse i Midtøsten.

Med nye makthavere i Damaskus risikerer Moskva å miste tilgang til militærbasene Hmeimim og Tartus, som er viktige for Russlands evne til å utnytte militærmakten i Middelhavet og understøtte russisk tilstedeværelse i Afrika. Disse utviklingstrekkene undergraver Russlands fremste utenrikspolitiske målsetting om å konsolidere posisjonen som global stormakt.

Svekket militærmakt

Moskva forsøker å gi inntrykk av styrke gjennom ambisiøse planer om å utvide de militære styrkene. Russland har derimot ikke kapasitet til å gjenoppbygge og utvide styrkene internt i landet og samtidig opprettholde krigsinnsatsen i Ukraina, og prioriterer krigen i Ukraina.

Russland har store planer for å utvide landmakten, herunder dens tilstedeværelse langs hele grensen til NATO. I våre nærområder vil Russland utvide flere av brigadene til divisjoner og opprette et nytt armékorps som på sikt skal ligge i Karelen. Russland har også opprettet militærdistriktene Moskva og Leningrad med mål om å øke forsvarsevnen. Leningrad militærdistrikt har fått ansvar for forsvar og militære operasjoner i østersjøområdet og Norden, kanskje også Arktis i samarbeid med Nordflåten. Opprettelsen av de to nye militærdistriktene reverserer den siste store militærreformen av 2008. De nye militærdistriktene legger den eksisterende styrkestrukturen i det tidligere vestlige militærdistriktet til grunn, men med nye avdelinger langs grensen til NATO.

Russland vil i liten grad evne å realisere planene om å utvide de militære styrkene så lenge krigen pågår med dagens høye intensitet. Det er sannsynlig at Russland tidligst kan realisere planene fullt ut fem til ti år etter at krigføringen i Ukraina opphører.

Krigen i Ukraina binder opp store deler av den russiske landmakten. Dette omfatter styrkene på Kola, hvorav store deler er sendt til Ukraina. Krigen har også svekket Russlands evne til å forsterke både land-, luftlande- og kampflystyrkene i Nordområdene kraftig.

Russland har tatt store tap i Ukraina. Krigen har krevd minst 115 000 russiske soldatliv. Medregnet skadde, krigsfanger og savnede, har Russland tapt over 600 000 soldater i krigen. Russland har også tapt mer enn 11 000 pansrede kampkjøretøy.

For å opprettholde kampkraften i Ukraina, har Russland siden 2022 trolig mangedoblet produksjon av nytt landmilitært materiell. Russland har også rehabilitert og modernisert store mengder eldre militært materiell fra de strategiske reservelagrene. Dette er billigere og trolig raskere enn å produsere nytt materiell, og dermed fordelaktig for et Russland med store økonomiske utfordringer og som tar store materielle tap i Ukraina. Totalt sett har Russland hatt en tilnærmet uendret kampklar beholdning av militært materiell gjennom 2024, og de russiske landstyrkene er større inn i 2025 enn de var før fullskalaangrepet i 2022.

Samtidig holder materiellet fra de strategiske reservelagrene lavere kvalitet enn mye av materiellet det erstatter, og lagrene av flere materiellkategorier vil trolig være tilnærmet tomme i løpet av de neste to årene. Dette vil redusere landstyrkenes utholdenhet i krig i svært lang tid fremover.

De russiske sjøstyrkene står overfor et økende gap mellom høye ambisjoner og knappe ressurser. Dette tvinger Nordflåten til å prioritere mellom å løse oppdrag og å utføre nødvendig vedlikehold. Utfordringer ved verftene gjør at vedlikeholdsetterslep svekker evnen til mange aldrende fartøy. Høy alliert aktivitet i nordområdene påfører de russiske styrkene ytterligere slitasje og belastning. Dette rammer styrkeproduksjonen og presser kampkraften i den russiske marinen, med unntak av de høyt prioriterte ubåtene.

Russland omgår vestlige sanksjoner

Den russiske forsvarsindustrien er satt under press av vestlige sanksjoner og skjerpede eksportrestriksjoner. Russland er avhengig av vestlig teknologi for å utvikle og produsere militært materiell. I takt med økte militære behov, øker også Russlands bruk av sivil teknologi i våpenprogrammer. Norskprodusert maritim teknologi og kommunikasjons- og navigasjonsteknologi er svært ettertraktet fra Russland. Sivilt navigasjonsutstyr kan for eksempel benyttes i artillerisystem, våpenstasjoner og navigasjonsantenner for droner.

Russiske aktører benytter flere metoder for å omgå vestlige sanksjoner og eksportrestriksjoner. En trend er å etablere kompliserte anskaffelsesnettverk med legitime europeiske selskaper som kontaktpunkt mot europeiske teknologileverandører. Aktørene utnytter EUs frie marked for å få tilgang til vestlig teknologi, men skjuler deler av leveringskjeden og tilslører den russiske sluttbrukeren. Russiske aktører har opprettet et stort antall nye selskap i Sentral- og Sørøst-Asia som understøtter teknologianskaffelser. Russland får også tilgang til vestlig teknologi via Kina, som både reeksporterer vestligprodusert teknologi og eksporterer kinesiskprodusert teknologi med vestlige delkomponenter.

De russiske anskaffelsesnettverkene opererer i hovedsak fordekt, med et bredt spekter av handlemåter og med stor tilpasningsdyktighet. Likevel rammer de vestlige sanksjonene Russlands tilgang på vestlig teknologi, og de har forsinket flere avanserte russiske våpenprogrammer.

En skyggeflåte som frakter olje, petroleumsprodukter og flytende naturgass gir Russland energiinntekter som er svært viktige for landets krigsøkonomi. Skyggeflåten frakter en økende andel av russisk havgående oljeeksport.

Skyggeflåten undergraver sanksjoner og forsvarlig skipsfart, og er en utfordring for Norge. I tillegg til å omgå sanksjoner, er skyggeflåten konkurransevridende, og den medfører risiko for ulykker og hendelser i norske nærområder som kan være kompliserte å håndtere. Fartøy i skyggeflåten kjennetegnes av høy alder, usikker teknisk tilstand, forsikringer som ikke tilfredsstiller industristandarder, uklare eier- og ansvarsforhold og brudd med internasjonale maritime standarder for kontroll med operativ status, arbeidsforhold og sikker navigasjon.

Russisk eksportinfrastruktur og raffinerikapasitet er konsentrert vest i landet, og Russland fraktet i 2024 over halvparten av den havgående oljeeksporten ut fra havner i Østersjøen. Dermed seiler betydelige deler av skyggeflåtens fartøy nær norske havområder.

Krigen i Ukraina forblir Russlands hovedprioritet
 

Til tross for at krigføringen svekker Russland økonomisk, militært og sikkerhetspolitisk, forblir krigen i Ukraina president Putins hovedprioritet. For Moskva handler krigen både om Ukrainas fremtid og om å påvirke Europa i tråd med russiske sikkerhetsinteresser. Russland fester lit til at egen vilje og evne til å stå i krig og konfrontasjon, er større enn Ukrainas og Vestens.
 

Russlands målsettinger består

Russlands overordnede målsettinger i Ukraina består. De territorielle ambisjonene omfatter minimum de fire annekterte fylkene Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson, men på sikt trolig også Kharkiv fylke og den ukrainske Svartehavskysten. Russland vil også prioritere å ta tilbake tapt russisk territorium og sikre den nordlige grensen mellom Russland og Ukraina.

Moskvas politiske ambisjon er at Ukraina står utenfor NATO, uten troverdige vestlige sikkerhetsgarantier, og er underlagt Russlands innflytelsessfære. For å oppnå dette, forsøker Russland å utmatte Ukraina militært og påføre befolkningen så høye kostnader at den ukrainske regjeringen forhandler om fred på russiske premisser. Russland prøver også å svekke Vestens militære, diplomatiske og økonomiske støtte til Ukraina.

Russisk overtak, men ingen gjennombrudd

Gjennom 2024 utviklet krigen i Ukraina seg noe i russisk favør. Russland økte sin territorielle kontroll over ukrainske områder med rundt 3 400 kvadratkilometer, et område som er noe mindre enn Østfold fylke. Russland lyktes ikke med å omsette dette initiativet i et større gjennombrudd, og tapte titusener av soldater hver måned, periodevis så mange som 30 000, for å oppnå denne marginale territorielle fremgangen.

Ukraina forsøkte i august å gjenvinne initiativet i krigen med en militæroperasjon inn i det russiske fylket Kursk. Operasjonen viste at Ukraina evner å gjennomføre offensive militære operasjoner, overrasket Russland og stilte Kreml-regimet i et dårlig lys. Til tross for dette, prioriterte Russland å opprettholde innsatsen i ukrainske Donetsk fremfor å omgruppere styrker for å gjenvinne kontrollen i Kursk.

Krigen fortsetter

Russland har omtrent 1 150 000 aktive soldater og inntil 22 millioner mennesker i stridsdyktig alder. Russland har dermed betydelig evne til å rekruttere og mobilisere militært personell, og opprettholder trolig tilgangen på stridende gjennom 2025. De økonomiske rekrutteringsinsentivene kan være tilstrekkelige, og det er ingen indikasjoner på at Russland planlegger en ny mobilisering.

Den rådende krigføringen i Ukraina favoriserer masse over kvalitet. Russlands tilgang på nord-koreanske soldater letter derfor noe på personellbehov ved enkelte frontavsnitt, men er svært begrenset sett i sammenheng med det totale antallet russiske stridende og tap langs fronten. Manglende samtrening og språkkunnskaper utfordrer også effektiv integrering med russiske styrker. Inntil videre er dermed nord-koreanske soldaters krigføring på europeisk jord først og fremst av politisk betydning, og må øke kraftig for å vesentlig redusere behovet for russisk personell.

Russland har økonomisk handlingsrom til å videreføre krigen gjennom 2025, men fra og med 2026 øker risikoen for at svekket finansieringsevne hemmer krigsinnsatsen. Russiske myndigheter kan styrke finansieringsevnen ved å øke beskatning av befolkningen, eliten og store eksportselskaper, samt ved å kutte ytterligere i andre budsjettposter, men med stor risiko for innenrikspolitisk destabilisering.

Russland har et omfattende handels- og forsvarsindustrielt samarbeid med tredjeland som understøtter både krigsinnsatsen i Ukraina og militærmaktens langsiktige utvikling. Nord-Korea og Iran leverer militært materiell direkte til Russland, herunder droner og artillerigranater. Kina er Russlands viktigste handelspartner, og støtter krigsøkonomien ved å importere russisk olje og eksportere kinesiske komponenter, materialer og produksjonsutstyr til russisk militærindustri. Russland har dermed økonomiske og militærmaterielle forutsetninger for å videreføre intensiteten i krigføringen gjennom 2025, og vil meget sannsynlig opprettholde initiativet og sikre gradvis territoriell fremgang.

Forutsetningene svekkes imidlertid gradvis, og vil særlig svekkes i løpet av 2026. Det kan lede Russland til å endre tilnærming til krigen, forutsatt at Ukraina lykkes med å opprettholde tilgang på og trening av personell, samt tilstrekkelige mengder vestlig militært materiell. For å gjenvinne initiativet må Ukraina styrke rekruttering og trening av personell kraftig, i tillegg til å øke tilgangen på militært materiell.

Økende angrep mot bakre områder

Betydningen av angrep mot mål dypt inne på motstanderens territorium øker i 2025. Russland har helt siden invasjonen angrepet kritisk infrastruktur i Ukraina med både missiler og droner, og rettet gjennom 2024 massive missilangrep mot Ukrainas energisektor. Formålet er å øke krigstrøttheten og svekke industriproduksjon og andre samfunnskritiske funksjoner, samt å utløse flyktningstrømmer som skal undergrave Vestens vilje til å støtte Ukrainas forsvarskamp.

Russland har styrket nasjonal produksjon av vingedroner, herunder etablert produksjon av iranske vingedroner. Økt tilgang på vingedroner vil også øke omfanget av angrep mot mål dypt inne i Ukraina i 2025.

Også Ukraina rettet i 2024 i økende grad langtrekkende droneangrep mot både olje- og energiinstallasjoner og militære mål i Russland. Dette omfatter angrep mot russiske strategiske bombefly ved Olenegorsk flystasjon på Kolahalvøya. Angrepene har svekket Russlands inntekter, påført kostnader til gjenoppbygging, og tvunget den russiske forsvarsmakten til å spre seg og operere over større avstander med mer krevende logistikk. Angrepene gjør også krigens realiteter tydeligere for den russiske befolkningen, og utfordrer dermed Russlands propaganda til egen befolkning om krigens gang. Ukraina vil videreføre slike angrep i 2025, også mot russiske militærstrategiske mål i norske nærområder.

Stor usikkerhet rundt forhandlinger

Forsøk på fredsforhandlinger vil muligens finne sted i 2025. For både Moskva og Kyiv er den nye amerikanske presidentadministrasjonens tilnærming til våpenstøtte og forhandlinger en stor usikkerhetsfaktor.

Inn i 2025 har Russland en sterkere forhandlingsposisjon enn Ukraina. Styrken i Russlands posisjon vil kunne svekkes mot slutten av året og inn i 2026, forutsatt at Ukraina opprettholder tilgangen på militært personell og materiell.

Russland vil i forhandlinger stille maksimalistiske krav. I tillegg til krav om ukrainsk territorium og sikkerhetspolitisk nøytralitet, vil Russland kreve begrensninger på Ukrainas militærmakt og at Vesten letter på sanksjonene. Russlands vilje til å forhandle vil øke, og forhandlingsposisjonen svekkes, dersom Kina reduserer støtten til Russland og Vesten øker støtten til Ukraina tilstrekkelig til å vippe krigen i Ukrainas favør.

Redusert vestlig støtte, økt vestlig press om å forhandle, eller økt krigstrøtthet som følge av store personelltap, symbolske nederlag eller bortfall av strøm gjennom vinteren kan øke Ukrainas vilje til å forhandle og svekke landets forhandlingsposisjon. En vesentlig svekkelse av landets militære styrke kan fremtvinge en forhandlingsløsning som innebærer at Ukraina aksepterer russiske krav.

Russland vil fortsette å forstå Vesten som en trussel uavhengig av utfallet av krigen i Ukraina. Russland vil anse en eventuell forhandlet løsning som en pause i, snarere enn en slutt på, konfrontasjonen med Ukraina og Vesten, og utnytte en slik pause til å gjenoppbygge økonomien, industrien og militærmakten. I likhet med russisk militær seier, vil en forhandlingsløsning på russiske premisser innebære at Russland utgjør en vedvarende trussel mot Europa.

Russland øker søkelyset på Norden, Vesten og NATO
 

Sveriges og Finlands medlemskap har styrket NATO. Russland anser at NATO-utvidelsen har økt trusselen mot Russlands vestlige grense og utfordrer Russlands handlingsrom i Østersjøen. Samtidig er Russland usikker på hvordan utvidelsen vil påvirke NATOs militærstrategiske innretning i nord. Russland vil derfor vie Østersjøen og Norden større oppmerksomhet, både politisk og militært.
 

Russland svarer på NATO-utvidelsen

Russland vil videreføre truende retorikk og påvirkning rettet mot Sverige, Finland og NATO generelt. Den tidligere omtalte opprettelsen av militærdistriktene Leningrad og Moskva indikerer økt militært fokus i vestlig og nordvestlig retning. Krigen i Ukraina begrenser Russlands evne til å reelt sett styrke landstyrkenes militære tilstedeværelse og kapasitet langs den nordvestlige NATO-grensen, og gjør en større, strategisk landstyrkeøvelse i 2025 lite sannsynlig.

Russland vil derimot prioritere å overvåke og drive etterretning mot nordiske land for å avdekke endringer i NATOs strategier, planverk og basepolitikk. Nordflåten vil være tilstede for å holde oversikt og vise forsvarsevne i nord, herunder i norske nærområder. Russland kan også styrke sjøstyrkenes tilstedeværelse og aktivitet rettet mot NATO i Østersjøen dersom russisk evne til å forsvare og etterforsyne Kaliningrad fremstår som presset.

Nordflåten utgjør en betydelig trussel

Nordflåten sikrer Russlands viktige nordlige flanke. Nordflåtens fremste oppgaver er å levere strategisk avskrekking, forsvare den nordlige bastionen og true NATOs strategiske lokasjoner, sjøstyrker og viktigste maritime forsyningslinjer. Nordflåten tilpasser også sine aktiviteter og sitt aktivitetsnivå med mål om å kommunisere misnøye og justere spenningsnivået mot NATO. Russland har overført den operative kommandoen over de russiske flåtene fra de enkelte militærdistriktene til sjefen for den russiske marinen. Dette gir økt fleksibilitet i bruken av sjøstyrkene på tvers av de ulike flåtene.

Nye multirolleubåter og moderne fregatter er viktige for å løse Nordflåtens oppgaver. Det forventes ikke større endringer i den russiske sjømakten, men Nordflåten tilføres gradvis nye fartøyer. Nordflåten vil i løpet av 2025 ha tre moderne SEVERODVINSK-klasse multirolleubåter og tre moderne fregatter utrustet blant annet med hypersoniske Tsirkon-missiler. Missilenes meget høye hastighet gjør dem svært utfordrende å håndtere for luftforsvarssystemer.

I Norges nærområder opprettholder Nordflåtens strategiske og kryssermissilbærende multirolleubåter tilstedeværelse og avskrekking. Nordflåten vil i 2025 prioritere jevnlige tokt i Atlanterhavet og kanskje en større, strategisk marineøvelse.

Strategiske bombefly forblir på Kola

Russland har stasjonert strategiske bombefly ved flybaser på Kolahalvøya. Formålet er å redusere flyenes sårbarhet overfor ukrainske angrep. Flyene vil forbli stasjonert på Kola gjennom 2025. De vil i hovedsak gjennomføre luftleverte kryssermissilangrep mot Ukraina, men også fly tokt vestover mot Europa og nordover mot USA med mål om å avskrekke NATO. Russiske strategiske bombefly vil regelmessig gjennomføre strategiske patruljer i våre nærområder.

Vedvarende og avgjørende våpentestaktivitet i Nordområdene

Russland har annonsert et nytt rustningsprogram som vil tre i kraft i 2025. Russland vil trolig legge hovedvekt på gjenoppbygging av landmakten med tilførsel av tungt materiell som stridsvogner, pansrede kjøretøy og artilleri, dernest på innføring av autonome systemer og strategiske avskrekkingskapasiteter.

Ubåtprogrammet, langtrekkende missiler og an­grepsdroner har høy prioritet. Russland vil fortsette forskning og utvikling innen antisatellittvåpen, strategiske interkontinentale våpen, strategisk luftvern, missilforsvar og langtrekkende presisjonsvåpen, og teste flere av disse våpensystemene i Nordområdene i 2025.

Russisk arktispolitikk ligger fast

Russland er langt unna å nå sine høye ambisjoner for utvikling av sin arktiske sone. I 2024 transporterte Russland i underkant av 40 millioner tonn gods langs den nordlige sjørute, om lag halvparten av Russlands mål om 80 millioner tonn årlig.

Til tross for stor mistro til andre arktiske stater, har Russland videreført sin deltagelse i Arktisk råd. Russland vil motvirke politisk isolasjon og avhengighet av Kina, fortrinnsvis ved å trekke inn andre BRICS-land i utviklingen av russiske energi- og infrastruktur­prosjekter i Arktis. Tilgang til ikke-arktiske staters teknologi, kapital og markeder er avgjørende for at Russland skal lykkes med disse prosjektene.

Ingen bedring i forholdet til Norge

Russland betrakter Norge som ett av flere «uvennlige land». Dette innebærer at Russland har avviklet samarbeidslinjen som tidligere balanserte russisk kritikk av Norge som NATO-alliert. Det russiske statsapparatet setter av mindre ressurser og personell til å pleie relasjonen til og behandle spørsmål som berører Norge. Til gjengjeld styrker Russland samarbeidet med ikke-vestlige land. Nye samarbeidsinitiativ rettes i særdeleshet østover. Både Kina og India pekes på som sentrale strategiske samarbeidspartnere.

Det har alltid vært viktig for Russland å hindre at NATO bruker Svalbard militært. Spenningen mellom NATO og Russland har aktualisert Svalbards militærstrategiske verdi for Moskva. Russlands ambisjon om å opprettholde tilstedeværelse på Svalbard ligger fast. Russland søker nye samarbeidspartnere til sin aktivitet i Barentsburg og Pyramiden, og inviterer både Kina og øvrige BRICS-land til forskningssamarbeid. Kina og Russland vil trolig samarbeide om forskning på Svalbard i 2025.

Mer omfattende russisk virkemiddelbruk

Utvisningen av russisk etterretningspersonell fra europeiske land gjør at Russland i økende grad utfører fordekte operasjoner i Europa via stedfortredere, såkalte proxyer. Slike stedfortredere utfører påvirkningsoperasjoner, politisk undergraving, sabotasje og informasjonsinnhenting på vegne av russiske statlige aktører.

Russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester (REST) har i 2024 rekruttert europeiske statsborgere via digitale kontaktflater, og tilbudt dem betaling for å utføre konkret og gradvis mer alvorlig sabotasje. Flere tilfeller av brann og hærverk i Europa gjennom året er etter alt å dømme et uttrykk for en større og koordinert russisk innsats for å avskrekke og sabotere vestlig våpenstøtte til Ukraina. Delegeringen til stedfortredere svekker RESTs kontroll i gjennomføringsfasen, og viser at Russland har senket terskelen for, og økt risikoviljen i, sabotasjeoperasjoner mot vestlige mål. Risikoviljen kan øke ytterligere dersom krigen utvikler seg i Ukrainas favør.

REST bruker kunstig intelligens og internett til å spre antivestlige narrativ og til å oppildne ekstreme aktører, blant annet i forbindelse med kontroversielle mediesaker. Formålet med dette er å påvirke og skape uro i vestlige land.

Rettssystemet i Romania annullerte i desember landets presidentvalg grunnet omfattende russisk påvirkning på TikTok og økonomisk støtte til den ene kandidatens valgkamp. Også USA, Frankrike, Moldova og Georgia har i 2024 rapportert om russisk valgpåvirkning. Den rapporterte aktiviteten omfatter gjennomgående spredning av antivestlig og Kremlvennlig innhold på TikTok, X, krypterte meldingsapplikasjoner og andre nettbaserte plattformer. Formålet med aktiviteten er å påvirke valgene til fordel for russiske interesser.

Prorussiske hacktivistgrupper med tilknytning til REST gjennomfører regelmessig tjenestenektangrep (DDoS) mot norske virksomheter. Slike angrep lammer nettbaserte tjenester midlertidig ved å overbelaste dem med svært store mengder datatrafikk. Dette kan bidra til å så tvil om norske offentlige institusjoners evne til å levere tjenester. Trusselaktører som støtter eller støttes av Russland vil trolig rette tjenestenektangrep mot Norge også i 2025.

Russland benytter ikke-militære fartøy som etterretningsplattformer i sine nærområder. Forsterket norsk myndighetsutøvelse og havneforbud har begrenset denne evnen i norske farvann. Russland vil i 2025 tilpasse seg disse begrensningene ved å benytte ulike typer fartøy som har legitim tilgang til norske farvann og havner.

Russiske trusselaktører vil i 2025 gjennomføre nettverksbaserte innhentingsoperasjoner mot norske beslutningsorganer, utenriksstasjoner, Forsvaret, kritisk infrastruktur, akademia og teknologibedrifter. Innhenting mot kritisk infrastruktur kan også ha som formål å klargjøre for fremtidig digital sabotasje.

NESTE »

Kina